FORUT og partnerskapsmodellen

Mye har skjedd i bistandsbransjen på tretti år. I 1981 var den normale modellen at organisasjoner fra nord opprettet lokalkontorer i sør, gjerne ledet av en stedlig representant og fageksperter fra nord. Dette var i praksis egne organisasjoner – en slags datterselskaper – som sto for alt fra konkret hjelpeinnsats i felt, til administrasjon, rapportering, økonomi og kontakt med vertslandets myndigheter. Med årene vokste det imidlertid fram en erkjennelse av at selv om denne modellen nok hadde sin styrke – typisk i form av god kontroll og kvalitetssikring, og en konsekvent realisering av vedtatt policy – så hadde den også sine svakheter. Den fremste svakheten var at denne modellen ofte førte til bistandsvirksomhet med dårlig lokal forankring og eierskap, og dermed lite bærekraftige tiltak. Erfaringen internasjonalt var at resultatene ofte blir bedre når bistanden gjennomføres av lokale partnerorganisasjoner som kjenner forholdene godt, som har et sterkt og genuint eierskap til innsatsen, og som har stor troverdighet i lokalbefolkningen.

Den nye modellen som ble normgivende i bistandsverdenen ble partnerskapsmodellen. Den innebærer at en organisasjon fra nord og en fra sør går sammen i et likeverdig partnerskap for å bekjempe fattigdomsproblemene. Sørpartneren står for gjennomføring av innsatsen i felt, og nordpartneren følger opp fra hovedkontoret i hjemlandet. Faglig og administrativ styrking av slike sørpartnerne ble viktig. Den overordnede oppgaven for nordpartnerne ble å støtte fremveksten av en underskog av aktive og kompetente nasjonale organisasjoner som kunne hjelpe fattige og marginaliserte befolkningsgrupper, og i tillegg målbære deres interesser overfor makt- og ansvarshaverne i samfunnet for øvrig. Grunntanken var denne: For at samfunn i sør skal utvikle seg i retning av en rettferdigere fordeling av makt og ressurser, med bedre kår for de fattige, så er det nødvendig med en sterk og uavhengig sivilsamfunnssektor som kan påvirke offentlig sektor og kommersiell sektor i samfunnet. Dermed blir bistand til lokalt sivilsamfunn et avgjørende element i utvikling av samfunnet som helhet.