Da flommen rev med seg ni mennesker fra Samarats nabolag i Nepal, sto barnepsykologene klare til å hjelpe. For elleve år siden fantes de ikke.
Dette er et debattinnlegg fra Ida Oleanna Hagen, generalsekretær i FORUT, som først ble publisert i Vårt Land.
Undervisningen hadde så vidt begynt da skolebygningen begynte å riste. Samarat (14) i Rasuwa-distriktet trodde først det var et jordskjelv. Fra skolen kunne de se elven langt nede i dalen. Plutselig kom flodbølgen. «Alle begynte å gråte og skrike», fortalte han senere. Alle hadde familie eller andre de kjente der nede.
Bare fra Samarats nabolag ble ni mennesker drept i flomkatastrofen som rammet Nepal 26. august. Mange barn mistet familiemedlemmer, venner og hjem i løpet av noen minutter.
Hadde ingen barnepsykiatriske tjenester
Når en katastrofe rammer, snakker vi gjerne om behovet for mat og medisiner, og om ødelagte hus og veier. Men etter at vannet har trukket seg tilbake, står frykten igjen. Det blir søvnløse netter, sorg og kanskje også traumer hos barn.
Derfor reiste psykososiale team fra FORUTs nepalske partnerorganisasjon CWIN raskt ut til de rammede områdene. De hadde med seg fagfolk, lekekasser og tid til å være sammen med barna. Så langt har mer enn 3000 barn og unge fått psykososial støtte etter katastrofen.
Men det er faktisk bare 11 år siden Nepal ikke hadde noen barnepsykiatriske tjenester i det offentlige helsevesenet. Det var først etter jordskjelvet i 2015 at man begynte å snakke om at barn og unge har en psykisk helse.
Med støtte fra norske givere, fagfolk og organisasjoner begynte FORUT og CWIN å bygge opp kompetanse og tjenester for barn og unge. Fagmiljøet vokste samtidig som klinikkbygninger reiste seg. Norad og Kavlifondet ble med på laget. I dag er Nepals myndigheter i gang med å overta ansvaret for store deler av tilbudet.
Hvordan kan vi gjøre noe med det?
Kunnskapsdeling er en viktig del av arbeidet. Fagfolkene har veiledet foreldre, lærere og primærhelsetjenesten. Innsatsen deres har bidratt til å bygge systemer og motstandsdyktighet. Så da en stor katastrofe rammet igjen i år, var lokalsamfunnene bedre rustet til å ivareta barn og unges psykiske helse, og det var fagfolk i det offentlige helsevesenet som kunne bidra.
Samtidig som Samarat og andre barn i Nepal forsøker å bearbeide det de har opplevd, advarer FN om at verden står midt i en voksende psykisk helse-krise blant unge. Én av sju ungdommer lever med psykiske helseutfordringer, kommer det fram i FN-rapporten «Youth Mental Health and Well-Being in an Uncertain World».
Så hvordan kan vi gjøre noe med det? Når myndighetene i Nepal nå tar over driften av det barnepsykiatriske tilbudet for barn og unge i landet, fortsetter FORUT og CWIN arbeidet med å bryte ned stigma og bygge kompetanse og motstandsdyktighet i lokalsamfunnene. For den psykiske helsa vår formes av hele samfunnet rundt oss. Behandlingstilbud er viktig, men det er i skolen, i familien og i lokalsamfunnet vi bygger god psykisk helse – gjennom trygge relasjoner og opplevelsen av å høre til.
Må være integrert i all bistand
Hvis ingen hadde investert i barn og unges psykiske helse i Nepal etter jordskjelvet i 2015, ville hjelpen etter årets flom vært svakere. Færre fagfolk ville vært tilgjengelige, og flere barn ville stått alene med det de hadde opplevd.
Derfor er Verdensdagen for psykisk helse en anledning til å snakke om viktigheten av å investere i psykisk helse. Det er beredskap.
Kunnskap om psykisk helse og tiltak for psykososial støtte må derfor være integrert i all humanitær bistand og langsiktig utviklingssamarbeid. Det burde være et krav i regjeringens pågående reformarbeid for bistand, Prosjekt Vendepunkt.
Slik kan vi bidra til å hindre unødig lidelse og i beste fall bidra til å bygge motstandskraft før neste krise. For den kommer. Samarat og de andre barna i Nepal minner oss om det. Da flommen kom, var hjelpen allerede der.
