«Noen øyeblikk fanget kameraet mitt, og noen stemmer ble en del av dokumentasjonen. Men det fantes øyeblikk som ikke noe kamera kunne fange – øyeblikk som for alltid vil være i hjertet mitt.»
Ramita Chhuju er fotojournalist og jobber i CWIN Nepal, FORUTs partnerorganisasjon. Etter flommen i Nepal i august reiste hun inn i de hardest rammede områdene. Dette er hennes beretning.
26. august kom en plutselig og ødeleggende flom fra Tibet ned langs elva Bhotekoshi i Rasuwa-distriktet nord for Katmandu. Vannmassene rammet bosetninger i Rasuwa, Dhading, Nuwakot og Trishuli-området.
I dagene etterpå reiste jeg gjennom de flomrammede områdene, helt inn til de avsidesliggende landsbyene i Uttargaya. Reisen handlet om mer enn å dokumentere redningsarbeid og nødhjelp. Jeg fikk se menneskelig lidelse på nært hold, de skjulte utfordringene med å beskytte barn, og hvor vanskelig det er å koordinere hjelpen etter en katastrofe.
Bare det å komme fram var en enorm utfordring. Det tok oss rundt 14 timer å nå Dhunche og Uttargaya. Veiene var ekstremt humpete, gjørmete og smale, og transporten av én liten bil med nødhjelp kostet mer enn selve forsyningene. For første gang i mitt liv følte jeg behov for å skru på posisjonsdeling på mobilen, så skremmende var reisen.
Ødeleggelsene i Dhading
I Dhading fant jeg flere skoler begravd under tykk gjørme. En stor del av Bageshwori-skolen sto i slam. Skolegården, der barnelatter en gang hadde runget, bar nå på dype, tause arr. En lærer fortalte at flommen kom midt under morgensamlingen, men at de ansatte klarte å få barna i sikkerhet i siste liten. Historien hennes viser noe viktig: Én rask beslutning i en katastrofe kan redde hundrevis av liv.
Sykehuset i Trishuli var også hardt rammet. Å se et sykehus – et sted der man leger og redder liv – selv bli offer for katastrofen, gjorde vondt. Det viste hvor sårbare helsetjenestene blir i en stor krise.
Smerten i letingen etter de savnede
I Dhunche så jeg helikoptre fly fram og tilbake med nødhjelp og redningsoppdrag. Men det som gjorde sterkest inntrykk, skjedde på universitetssykehuset i Katmandu. Gangene var fulle av mennesker som bar på bilder av savnede familiemedlemmer og tryglet om informasjon.
Jeg så en ung mann bryte sammen i gråt mens han teipet opp bilder av sine to savnede søstre. Jeg klarte ikke å løfte kameraet. I det øyeblikket betydde mennesket langt mer enn bildet, og smerten var for dyp til å dokumenteres.
Familier som lette etter slektninger fløyet ut med helikopter fra Dhunche, hadde kontaktet mange personer og organisasjoner. Likevel kunne ingen fortelle dem hvor de evakuerte var blitt fraktet. Den hjelpeløsheten gjorde dypt inntrykk på meg.
Utfordringene etter redningen
I Dhunche møtte jeg familier som hadde reist langt under krevende forhold for å identifisere sine døde, bare for å bli sittende fast fordi returtransporten plutselig var innstilt. Redningen er bare halve jobben. Transport, trygt husvære, pålitelig informasjon og koordinering i etterkant redder også liv.
Situasjonen for barna som hadde mistet hjemmene sine, var enda mer kritisk. Noen hadde fått trygt husly i midlertidige leirer, men det manglet et system for å spore opp familiene deres. Å holde barna fysisk trygge er bare første steg. Like viktig er det å lete etter foreldrene, sørge for trygg gjenforening og gi dem psykososial støtte med en gang.
Nødhjelp til de mest avsidesliggende
Da jeg endelig nådde fram til Uttargaya, var flere områder helt avskåret av stengte veier og sammenraste stier, og familier manglet mat. Jeg hørte også mange klager på at hjelpen ble delt ut urettferdig og uten åpenhet.
Det holder ikke å ha nødhjelp på lager. Riktig hjelp må nå de rette menneskene, til rett tid, i riktig mengde og uten forskjellsbehandling.
Barnas verdighet
I de midlertidige leirene rundt Trishuli var barns sikkerhet og privatliv en alvorlig bekymring. Å fotografere eller filme barn i en humanitær krise krever stor etisk varsomhet, og denne reisen gjorde meg enda mer bevisst på det ansvaret. Samtykke, privatliv og følelsesmessig trygghet må alltid gå foran et sterkt bilde.
Bak kameraet
Som fotojournalist, videofotograf og ansatt i CWIN Nepal fikk jeg tilgang til de flomrammede områdene for å dokumentere arbeidet med psykologisk førstehjelp. Jeg tok utallige bilder, filmet i timevis og lyttet til hjerteskjærende historier. Men for hvert øyeblikk jeg filmet, fantes det andre jeg bevisst lot være av respekt for sorgen. Noen hadde mistet hele familien, andre barna sine. Jeg så mennesker vandre planløst rundt på leting etter et tegn fra foreldre eller slektninger. Der føltes det som å trenge seg på bare ved å løfte kameraet.
Hva jeg lærte
Ikke all menneskelig lidelse trenger å bli innhold. Noen ganger er det største man kan gjøre, å legge fra seg kameraet og holde hånden til et menneske som har det vondt.
En flom skyller bort hus, veier, skoler og sykehus, og den river dype sår i menneskers liv, relasjoner og håp for framtida. Derfor må hjelpen etter en katastrofe handle om mer enn å dele ut forsyninger. God koordinering, pålitelig informasjon, åpen fordeling av nødhjelp, tilgang til isolerte lokalsamfunn, strenge rutiner for å beskytte barn og dyp medmenneskelighet er like nødvendig.
Å dokumentere katastrofer er viktig for å skape oppmerksomhet, bevare historien og stille noen til ansvar. Men mennesket må alltid komme først.
Se Ramitas bilder og intervjuer fra de rammede områdene i denne filmen:
