Syklonen Ditwah traff Sri Lanka i slutten av november – og det var som om regnet aldri skulle ta slutt.
I Kandy-distriktet – det hardest rammede området – mistet 243 mennesker livet. Nesten 60.000 familier ble berørt. Knapt 2000 hus ble fullstendig ødelagt av flom og jordskred.
Hos FORUTs partnerorganisasjon Foundation for Innovative Social Development (FISD) er 17 av 23 ansatte kvinner. Da katastrofen var et faktum, var det de som brettet opp ermene – bokstavelig talt.
Stort ansvar
Kumutha Thurairajah (27) leder FISDs kontor i Kandy. Da vi møtte henne, tok hun oss med til skoler og lokalsamfunn som var rammet. Barn som fortalte at de ikke tør å være på skolen når det regner. Foreldre som sa at de gjenopplever frykten hver gang himmelen mørkner.
De første dagene måtte Kumutha selv holde seg hjemme. Jordskred hadde rammet nabolaget hennes. Samtidig koordinerte hun nødhjelp med myndighetene – på telefon, døgnet rundt.
– Arbeidet har påvirket den mentale helsen min, forteller hun ærlig.
– Vi står i en form for kollektiv depresjon. Vi hører så mange sterke historier.
Likevel legger hun til:
– Jeg føler at jeg er på rett sted.
Hun har lært verdien av relasjoner, tydelig kommunikasjon og aktiv lytting. I møte med traumatiserte barn og foreldre handler det ikke først og fremst om logistikk – men om trygghet.
Og hun har kjent betydningen av ledelse som ser mennesket bak rollen. FISDs ledelse fulgte henne tett opp, minnet henne på å ta vare på seg selv og tilbød debriefing.
– Hvis jeg ikke har det bra, kan jeg heller ikke hjelpe andre, sier hun.
Lange dager og tunge løft
På hovedkontoret i Colombo kalte generalsekretær Champa Gunasekara inn til allmøte: Er dere klare til å bidra?
Alle svarte ja.
Mange av de unge kvinnene hadde aldri stått i en nødhjelpssituasjon før. De erfarne tok et steg tilbake og ble rådgivere. De unge organiserte innkjøp, pakking og transport.
Arbeidsbeskrivelser ble irrelevante. Selv ansatte som egentlig hadde fri, møtte opp for å bidra.
Det var lange dager. Tunge løft. Lastebiler som måtte pakkes. Mat, vann, hygieneartikler, skolesaker og klær ble nøye telt, kontrollert og kontrollert igjen. De ville være til å stole på.
Arbeid med mening
Midt i kaoset fantes omsorg for detaljene.
– Vi prøvde å tenke på hvem som skulle få pakkene, forteller Chaturika Jaylath (32).
– Kanskje det ville glede et barn om skolesekken og pennalet passet litt sammen.
Etter arbeidstid fortsatte flere som frivillige på suppekjøkken og krisetelefoner.
– Vi satte av all tid til dette arbeidet. I alt kaoset ga det en indre ro å kunne bidra, sier Ayeshmantha Jayesekara (29).
– Det var mange gode samtaler på kontoret mens pakkingen pågikk. Etter hvert fikk vi være med og dele ut noe av det vi pakket. Da fikk vi kjenne på både praktiske utfordringer og menneskelige inntrykk. Da traff realiteten oss, sier hun.
Kvinnene leder an
Over hele verden spiller kvinner en avgjørende rolle i humanitære kriser.
En rapport fra den britiske forskningsinstitusjonen ODI Global viser at kvinneledede organisasjoner ofte er de første som responderer når kriser rammer lokalsamfunn.
De kjenner menneskene, de vet hvor behovene er størst, og de har tilliten som trengs for å nå fram. Derfor er de først til å reagere.
Men altfor ofte blir kvinnenes rolle oversett – både i mediedekningen og i finansieringen av hjelpearbeid.
Mer enn nødhjelp
FISD jobber vanligvis med likestilling, barnerettigheter, psykisk helse og alkohol som hinder for utvikling. Nødhjelp er ikke deres kjerneoppdrag. Men da krisen rammet, sto de sammen med befolkningen.
Samtidig tok de med seg viktige erfaringer videre – særlig innen psykologisk førstehjelp. I et land preget av fattigdom, konflikter og gjentatte kriser, var en ny naturkatastrofe det siste barna trengte.
Derfor handler denne historien ikke bare om en syklon. Den handler om kvinner som leder i krise. Om unge ansatte som vokser når de får ansvar.
Det var Kumutha og de andre kvinnene i FISD som bar håpet da stormen traff.
