Flomkatastrofen i Nepal 26. august førte til at tusenvis av barn mistet familiemedlemmer, venner og hjemmene sine. FORUTs partner CWIN har så langt gitt psykososial støtte til nesten 3000 barn og unge i de rammede områdene.
Undervisningen hadde så vidt startet da skolebygningen begynte å riste. Samarat, som er leder i en barneklubb i Rasuwa-distriktet nord i Nepal, trodde først det var et jordskjelv.
– Vi løp ut. Fra skolen vår kunne vi klart se elven under oss. Plutselig kom flodbølgen. Alle begynte å gråte og skrike, fordi vi tenkte på foreldrene våre og familiemedlemmer som var andre steder. Noen var på jobb, noen var på markedet, mens noen var andre steder nede i dalen, forteller Samarat.
Ristingen kom fra et enormt skred av is og stein høyt oppe i fjellene ved grensen mot Tibet. Skredet var så kraftig at det ble målt som et jordskjelv, og det sendte en vegg av vann, gjørme og stein nedover dalen.
Bare fra Samarats nabolag ble ni mennesker tatt av flommen, og huset til onkelen er borte.
– Da vi så flommen, kunne vi ikke skjønne størrelsen og farten den hadde mot oss.
Mistet alt på få minutter
Per 20. september hadde myndighetene i Nepal registrert mer enn 1450 døde, og over 6000 mennesker var fortsatt savnet. Hjem ble revet bort på få minutter. Mange mistet foreldre, barn, søsken og venner, og noen mistet hele familien.
Bam fra Rasuwa var i Katmandu da han fikk høre at flommen var på vei. Han rakk å ringe hjem.
– Jeg advarte dem om at en stor flodbølge var på vei og at de måtte komme seg til høyere områder. Det var alt jeg fikk sagt. De svarte ikke da jeg ringte dem etterpå. Jeg prøvde hele tiden i en time, helt til telefonen var tom for strøm, forteller han.
Bam mistet kona og de to døtrene sine på to og fire år.
På en barne- og ungdomsskole i Rasuwa står mange av pultene tomme. Her er undervisningen delt i to skift, og de eldste elevene var på vei til skolen da flodbølgen kom.
– Elevene fra sjuende trinn som vanligvis går til skolen, mistet livet den dagen. Mer enn 200 elever er døde eller savnet, sier rektor Madhav Lamichhane.
Se video med sterke bilder og intervjuer fra CWINs innsats i Nepal:
Når vannet trekker seg tilbake
For barna som overlevde, er katastrofen langt fra over når vannet har trukket seg tilbake. Mange bor nå i midlertidige mottakssentre, uten hjemmet sitt og ofte uten sine trygge voksne.
FORUTs partner CWIN Nepal gir psykologisk førstehjelp til barn og familier i de rammede områdene. Psykologer og psykososiale team reiser rundt med lekekasser, aktiviteter og tid til å snakke.
Så langt har de nådd nesten 3000 barn og unge. Mer enn 40 lekekasser er sendt ut med teamene, og over 600 pakker med hygieneartikler er delt ut til barn og unge som mistet alt de eide i flommen.
Barnepsykiater Ghanashyam Raj fra CWIN er i felt i Bidur i Nuwakot-distriktet.
– Forholdene her for barn, unge og andre som er rammet, er ikke gode. Folk bor i mottakssentre, og vi følger opp 27 slike sentre nå. Noen barn har mistet foreldrene sine, noen har mistet andre som sto dem nær. Alle står i en traumatisk situasjon, sier Raj.
Lek kan virke som en liten ting i en så stor katastrofe. Men for et barn i krise kan en ball, noen fargestifter og en voksen som har tid, likevel være det første steget tilbake til trygghet og hverdag.
Systemet var allerede på plass
At den psykososiale hjelpen kom så raskt fram, har en forhistorie.
Da jordskjelvet rammet Nepal i 2015, fantes det ingen barnepsykiatriske tjenester i det offentlige helsevesenet. CWIN rekrutterte landets første barnepsykiater til et lite rom ved Kanti barnesykehus i Katmandu, med støtte fra FORUT, norske fagfolk og norske givere.
Elleve år senere finnes det klinikkbygninger, et bredt fagmiljø ved to offentlige sykehus i Katmandu, og mer kompetanse ute i distriktene.
Det siste året har dette arbeidet tatt et stort steg videre. Helsedepartementet i Nepal har signert en avtale om gradvis å overta det økonomiske ansvaret for den barnepsykiatriske enheten ved Kanti barnesykehus og ungdomsavdelingen ved Mental Hospital Lagankhel. Overtakelsen startet 16. juli og skal være ferdig innen sommeren 2028.
Fagfolkene, kunnskapen og systemene var derfor allerede på plass da flommen kom. Samtidig ser myndighetene annerledes på kriser nå enn før: psykisk helse regnes som et grunnleggende behov, på linje med mat og medisiner.
– Behovet nå er psykososial støtte. Det er vår observasjon, sier Ghanashyam Raj.
