Rahim er fire år og holder pappaen sin hardt i hånden. Han ser opp på ham med tillit, stolthet og forventning i blikket. For Rahim er Anotany en helt. Ikke fordi han er sterk, rik eller alltid glad – men fordi han er der. Hver dag.
Anotany er 32 år og bor med familien sin i et lokalsamfunn nord på Sri Lanka.
Her lever de tett på havet, naturen – og på hverandre. Livet er sårbart, men båndene er sterke. Spesielt mellom far og sønn.
Pappa er helten
Rahim bryr seg ikke om at pappa syns livet er vanskelig. Han bryr seg ikke om medisiner, bekymringer eller tapte drømmer. Når pappa sitter på gulvet og leker, da er alt som det skal være.
For Anotany er dette en gave. Men han ønsker så inderlig å være mer. Å bidra mer.
– Tidligere var jeg fisker, og jeg savner det. Det er fortvilende å ikke kunne bidra mer til familiens inntekt, men jeg må bruke kreftene mine på barna. De er fremtiden, sier han stille.
Kampen begynte tidlig
Anotany begynte å bruke cannabis allerede som 17-åring. Senere tok alkoholen over. Som 25-åring ble han psykisk syk.
Rusen er for lengst lagt bak ham. Han har vært rusfri siden han ble far, men de psykiske plagene har blitt værende. Han går til behandling hver måned og bruker mye medisiner.
Kroppen tåler ikke lenger det tunge arbeidet på havet. Et engasjement som sikkerhetsvakt ble kortvarig.
I stedet er han hjemme. Tar seg av barna, Rahim på fire og Pavustina på ni. Ofte får han hjelp av sin egen mor.
Kona, Utnaya, er ute og jobber.
Et liv uten pauser
Utnaya er 36 år og jobber sju dager i uka. Hun er dagarbeider og gjør det hun får tak i – ofte i landbruket. For dette tjener hun rundt 2000 rupees om dagen. Det er ikke nok.
Når hun kommer hjem fra jobb er det Utnaya som starter på husarbeidet og tar over oppfølgingen av barna. Mannen går inn i seg selv – han har nok med det.
Utnaya vokste selv opp med en far som drakk. Barndommen var preget av utrygghet. Da hun ble voksen, håpet hun på et bedre liv. En ny start. Men livet ble ikke slik hun hadde drømt om.
Når vi spør henne om håp for framtiden, blir det stille. Så begynner hun å gråte.
Hun sier at livet hennes er ferdig. At hun ikke drømmer for seg selv lenger.
Alt håpet hun har, ligger i barna.
– Jeg vil bare at de skal få gode jobber og en trygg økonomi. Det er alt som betyr noe.
Når foreldrene mister håpet
Det er tungt å høre. To foreldre som bærer mer enn de klarer. To voksne som tviler på sin egen verdi.
Anotany er full av bekymringer, særlig for barnas framtid.
Han vil så gjerne jobbe, bidra og være den forsørgeren samfunnet forventer. At det er kona som forsørger familien, er uvanlig og sliter på selvfølelsen hans.
Samtidig har han ett klart mål, formet av Utnayas historie: Å ikke bli som svigerfaren. Å ikke la alkohol og håpløshet ødelegge neste generasjon.
Et sikkerhetsnett som bærer
Når livet kjennes for tungt å bære alene, betyr det mye å ha noen som står der. For Anotany og familien er dette sikkerhetsnettet helt avgjørende.
Gjennom FORUT har familien fått støtte over mange år. Huset de bor i, ble bygget med FORUT-støtte allerede i 1997 – et hjem som fortsatt gir ly når verden utenfor er urolig.
I dag får Anotany behandling for sine psykiske lidelser ved et distriktspsykiatrisk senter som FORUT samarbeider tett med. Det gjør hjelp tilgjengelig for dem som ellers ville stått uten.
Støtten er også helt konkret. Når inntekten ikke strekker til, får familien jevnlig tørrmat. Kyllingene de har fått, gir både egg og kjøtt – små ting som gjør en stor forskjell i hverdagen, og som gir barna mat på bordet.
Det er FORUTs lokale partner FRIENDS som følger familien tett. De kjenner lokalsamfunnet, ser menneskene bak tallene og jobber målrettet for å styrke kvinner gjennom arbeid og egen inntekt.
Når kvinner får mulighet til å stå på egne bein, styrkes ikke bare familiene, men hele lokalsamfunn.
Samtidig jobber FRIENDS langsiktig for å forebygge rusproblemer og dårlig psykisk helse – alvorlige samfunnsproblemer i et land preget av mange år med borgerkrig, økonomiske og politiske kriser og ikke minst naturkatastrofer.
Håpet lever i barna
Selv om foreldrene har mistet håpet for sine egne liv, finnes det håp for Rahim og Pavustina. I tryggheten de får hjemme. I kjærligheten fra en far som, til tross for alt, er til stede. I en mor som sliter seg ut for at barna skal få mat og muligheter.
Rahim vet ingenting om bekymringer, økonomi eller psykisk sykdom. Han vet bare at pappa er der. At pappa holder hånden hans. At pappa er helten.
Hver dag møter FORUT familier som denne. Familier der håpet er skjørt – men ikke borte.
Og hver dag kan vi bidra til at barn får være trygge. For trygge barn kan forandre verden.
Du kan hjelpe flere som Anotany og familien.
