Når utviklingsminister Åsmund Aukrust og forsvarsminister Tore O. Sandvik kommer til Hamar 7. april, er det for å starte en viktig samtale: Hvordan skal norsk bistand møte en mer urolig verden?
Dette er en kronikk skrevet av Ane Tosterud Holte, seniorrådgiver, og Ida Oleanna Hagen, generalsekretær i FORUT. Den ble først publisert av Hamar Arbeiderblad.
Innspillsmøtet er det andre i regjeringens Prosjekt Vendepunkt – en prosess som skal stake ut kursen for norsk utviklingspolitikk fram mot en stortingsmelding i 2027.
Overskriften for møtet er spissformulert: Skal norsk bistand bekjempe fattigdom – eller være et sikkerhetspolitisk verktøy?
Vårt svar er at norsk bistandspolitikk skal bekjempe fattigdom. Men at det også er noe av det viktigste vi kan gjøre for vår egen og verdens sikkerhet. For hva skjer i et samfunn der lokale strukturer er fraværende?
FORUT er Innlandets bistandsorganisasjon, med base i regionen og partnere i noen av verdens mest sårbare samfunn. Vi vil løfte fram tre områder som bør stå sentralt i Prosjekt Vendepunkt.
For det første: Makt og ansvar til lokalsamfunn.
Utviklingen i Innlandet formes best av dem som kjenner regionen og behovene her. På samme måte er det de lokale folka i Sierra Leone, Malawi og Nepal som har den beste forutsetningen for å lede an i utviklingen i sine egne samfunn.
Når vi lar kjentfolk lede an, øker sjansen for å finne den tryggeste og mest bærekraftige ruta mot målet. Det er det vi i bistanden kaller lokalt ledet utvikling. Lokal forankring, lokalt eierskap og et samspill mellom sivilsamfunn og lokale myndigheter er forutsetninger for varig utvikling og sikkerhet.
Samfunn uten lokalt forankrede strukturer er mer sårbare for konflikt, ekstremisme og kollaps.
Vår rolle, som bistandsorganisasjon i Norge i utviklingssamarbeidet, er å bistå med kompetanse, nettverk og ressurser.
For det andre: God helse for alle.
Av alle viktige ting, er en strategisk satsing på global helse det viktigste Norge kan bidra med.
Sterke helsesystemer er en grunnmur – både for utvikling og for sikkerhet. Et samfunn som evner å ta vare på befolkningens fysiske og psykiske helse, står bedre rustet mot kriser, enten de er pandemier, klimarelaterte eller politiske.
Norge vet hva som virker. Vår egen folkehelsemodell viser verdien av forebygging og samspill mellom stat, kommune og sivilsamfunn.
Norge har lenge hatt en lederrolle i global helse. I en tid der USA trekker seg tilbake, er det viktigere enn noensinne at Norge tar ansvar – og at vi satser på å bekjempe både smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer. Sistnevnte tar i dag flest liv globalt, men kan ofte forebygges.
Vi bekjemper verken fattigdom eller konflikt uten at mennesker har god fysisk og psykisk helse til å møte utfordringene de står i.
For det tredje: Samarbeid for å nå målene.
Bistand lykkes ikke gjennom enkeltstående prosjekter alene.
Helheten er nøkkelen: Det starter hos dem som kjenner terrenget best – som landsbyene i Sierra Leone der lokale ildsjeler jobber for at jenter skal få gå på skole. Den lokale partnerorganisasjonen legger til rette sammen med egne myndigheter, FORUT og norske myndigheter bidrar med støtte, og internasjonale organer setter rammen. Slik går kretsløpet. Fra grasrota til det globale, og tilbake igjen.
For eksempel følger FORUTs arbeid med psykisk helse og psykososial støtte Verdens helseorganisasjons anbefalinger. De handler om hvordan sivilsamfunnet kan bidra til å bygge robusthet i befolkningen og styrke nasjonale helsesystemer.
Dette er ikke «myke» tiltak – det er investeringer i stabilitet.
Derfor må regjeringens arbeid med norsk bistandspolitikk legge til grunn at vi alle; sivilsamfunn, akademia, næringsliv og forvaltning har en rolle å spille i norsk utviklingspolitikk. Vi er alle en del av viktige verdikjeder – og lykkes bare når vi spiller sammen.
Prosjekt Vendepunkt gir Norge en mulighet til å fornye utviklingspolitikken. Vi håper regjeringen griper den – og husker at den sikreste ruta alltid stakes ut av dem som kjenner terrenget best.
