– Dette handler om mye mer enn politikk. Kampen for likestilling er personlig, sier Bertha Chulu (27).
Hun er nestleder i FORUTs partner Young Women in Action (YWA) i Zambia, en rettighetsorganisasjon drevet av – og for – unge kvinner.
Zambia er et mangfoldig land. 73 språk og minst like mange kulturer og tradisjoner.
Samtidig er Zambia et patriarkalsk samfunn, der menn historisk har hatt mest makt – og fortsatt har det. Fattigdom og store sosiale forskjeller gjør situasjonen enda vanskeligere for mange jenter og unge kvinner. Det er nettopp derfor Young Women in Action ble startet.
I dag samarbeider FORUT og YWA blant annet om forebyggende arbeid og politisk påvirkning for en alkoholpolitikk som fremmer folkehelse – spesielt for kvinner og jenter.
Her formes politikken av dem som selv kjenner urettferdigheten på kroppen. Ingen i ledelsen er over 35 år – det er en regel.
Fire styremedlemmer har tatt seg fri for å møte oss på kontoret. De jobber alle fulltid andre steder og bruker fritiden sin i Young Women in Action.
Jeg blir både imponert og inspirert av å snakke med disse unge kvinnene. Jeg spør om de vil fortelle sine historier.
Hvorfor er kampen for likestilling så personlig for dem?
– Jeg visste at noe var urettferdig
Den første som snakker, er Thokozile Banda (24). Hun er ansvarlig for juridiske saker i styret og jobber ved Transparency International Zambia i avdelingen for rådgivning og juridisk bistand til borgere.
Hun begynner med barndommen:
– Jeg vokste opp hos bestemoren min og storfamilien min, og tidlig virket det som om mine huslige plikter ble ansett som viktigere enn utdanningen min fordi jeg var jente. Det ble til og med sagt rett ut at en fremtidig ektemann ville gjøre det vanskelig for meg hvis jeg ikke var flink i husarbeid.
– Jeg husker at jeg gjorde motstand — jeg følte at det ikke var riktig at jeg skulle behandles annerledes fordi jeg var jente.
– Jeg så at mange zambiere ble oppdratt på samme måte.
Allerede som 13-åringer begynner mange jenter å forsvinne fra skolen på grunn av tidlige graviditeter, barneekteskap eller ulike former for utnyttelse av voksne, som såkalte sugar daddies, for å tjene penger til mat. Noen opplever også seksuelle overgrep fra lærere eller bussjåfører for å få fortsette utdanningen sin.
Verre å ha mensen enn å bli gravid?
– Av de 60 jentene jeg gikk på videregående med, var det bare en håndfull som kom seg gjennom skolen og kunne begynne på høyere utdanning. Det er hjerteskjærende; myndighetene, skolene og politiet må gjøre mer for å bryte denne fattigdomssyklusen for jenter, sier Thokozile.
– Hvis du blir gravid som 13-åring, må du skaffe mat til barnet ditt, og skole blir enda mer uoppnåelig.
Hun forteller også om en virkelighet mange sjelden snakker om.
– Når du er fattig og ikke har råd til bind eller tamponger, må jenter i noen avsidesliggende områder sitte under et tre under menstruasjonen slik at blodet kan renne ned i et hull i bakken. For mange jenter er det verre enn å bli gravid.
– I tillegg til at de mister en uke skole hver måned, blir de utsatt for infeksjoner og insektbitt mens de er isolert ved dette treet.
Til slutt legger hun til:
– Det er derfor jeg er med i YWA – jeg skjønte at jeg måtte slå meg sammen med andre unge kvinner. Vi trenger en holdningsendring – blant menn og kvinner, gutter og jenter, og i politikken.
Det stikker like mye i hjertet mitt som i Thokoziles sitt når hun forteller.
Det gjør vondt at det fremdeles er helt grunnleggende menneskerettighetsbrudd som hindrer jenter og kvinner i å ha makt i egne liv.
Når beslutningene tas uten kvinner
Bertha Chulu (27), nestleder i styret, nikker og sier at hennes bakgrunn og historie er ganske lik som Thokozile sin.
Hun jobber i organisasjonen Healthy Learners som koordinator for politisk påvirkning og myndighetskontakt. Hun beskriver seg selv som en lidenskapelig global helse-entusiast.
– Det er derfor det har vært så smertefullt å innse at alle viktige globale helsepolitiske beslutninger tas av menn, mens de fleste helsearbeidere på bakken er kvinner.
Hun fortsetter:
– Alle bildene som illustrerer globale helseutfordringer viser som regel kvinner — men de er ikke til stede i rommene der beslutningene tas. Det gjør meg rasende.
Bertha er også opptatt av diskriminering på arbeidsplassen, der mange kvinner tvinges til å møte et vanskelig dilemma: å velge mellom å bli gravid eller satse på karrieren.
– Må vi virkelig velge?
De andre nikker gjenkjennende.
Hun forklarer at unge kvinner som klarer å få en jobb, ofte møter grov diskriminering når de blir gravide og tar fødselspermisjon.
Politikken er ikke annerledes. Bare 15 prosent av parlamentsmedlemmene i Zambia er kvinner.
– Det virker lettere å vedta en likestillingslov enn å faktisk gi plass til flere kvinner. Det er så mye hykleri. Det er derfor jeg er med i YWA.
Å miste – og finne tilbake – stemmen sin
Dorcus Chifunda (27) er styrets informasjonssekretær og jobber til daglig i Strong Minds som HR- og lederassistent.
Men det var ikke karrieren hun drømte om som ung.
Hun satset først på matematikk og IT — fagfelt dominert av gutter. «Dette er ikke et sted for kvinner», var holdningen hun møtte under studiene og i starten av arbeidslivet.
– Jeg hadde så lyst til å jobbe med IT, sier Dorcus.
– Men jeg krympet meg i møter når noen spurte hvem som kunne teknologi. Jeg turte aldri løfte hånden. Jeg trodde ikke jeg var i stand til det — og jeg ga opp den karriereveien.
I stedet fant hun sitt kall i personalarbeid.
– Jeg har jobbet for å sikre at både menn og kvinner har like muligheter og får anerkjennelse for kompetansen sin. Å bidra til å skape rettferdige arbeidsplasser og støtte andres vekst — det føles som en seier.
Hun smiler.
– Og nå tør jeg å snakke offentlig igjen. Jeg føler at jeg har fått tilbake karrieren min, selvtilliten min og stemmen min.
En delt smerte
Nalishebo Siambo (27) er styreleder i YWA og jobber som driftsansvarlig i LOLC Finance.
Hun har lyttet til de andres historier før hun begynner.
– Jeg kjenner igjen smerten deres. Det er en delt smerte. Og vi tar oss sjelden tid til å snakke om den.
Hennes egen historie begynner også i barndommen. Hun er inspirert av historien til moren sin, som fortsatt gikk på skole da hun ble gravid. Som én av elleve søsken fikk alle brødrene fullføre skolegangen, mens døtrene måtte ta ansvar hjemme.
Da Nalishebo vokste opp, så hun det samme mønsteret overalt:
Jenter måtte gjøre husarbeidet før de gikk på skolen. Guttene slapp.
Jentene måtte gå. Guttene fikk sykler.
Da jentene kom frem til skolen, var de utslitte.
– Mange sovnet i timene av utmattelse, sier Nalishebo.
– Å måtte være vitne til dette! Det er det som gjør denne kampen personlig.
– Det er som om jenter forventes å krympe, mens gutter forventes å strekke seg etter mer. Å bli med i YWA var min måte å gjøre det jeg drømte om — å gi makt til unge kvinner.
– Alle i dette styret er under 30. Vi er en del av utviklingen vi ønsker å se. Her er jeg en aktør, ikke en mottaker. Jeg elsker virkelig rommet jeg har fått ta, sier hun.
Råd til oss mødre
Det har falt noen tårer underveis i samtalen. Jeg er sterkt berørt, både av deres historier og at de selv berøres av å dele den.
Jeg tenker på hvilket ansvar jeg selv har, og må spørre disse unge kvinnene om noe personlig.
Jeg forteller at jeg er mor til to sønner og spør hva de mener jeg bør lære dem.
Thokozile tar ordet først:
– Mitt beste råd er å lære sønnene dine å være hensynsfulle og forståelsesfulle, og at jenters utfordringer ikke skal trampes på, ties eller gjemmes bort på soverommet.
Hun forteller at mange menn behandler mødrene sine godt, men ikke kjærester eller koner.
– Lær sønnene dine å behandle alle kvinner godt — ikke bare mødrene. Og lær barn å gripe inn når de ser urett. Hvis ikke, er de en del av problemet.
Bertha henger seg på.
– Mødre må oppmuntre barna sine til å tenke utover kjønn — til å gjenkjenne urett og til å holde et åpent sinn, sier hun.
Dorcus mener det er viktig at mødre lærer sønnene sine at konkurransen blir tøffere.
– Når vi lykkes med likestilling vil mange dyktige jenter konkurrere om de samme jobbene — og gutter må forstå at de må jobbe like hardt for å lykkes, sier hun.
Til slutt sier Nalishebo:
– Verden er hard. Det viktigste mødre kan gjøre er å gi døtre et trygt sted hvor de blir elsket og verdsatt.
– Og lær sønnene dine dette: De har et ansvar for å gjøre rommet rundt søstrene sine, venninnene sine og kjæresten sin trygt.
