Framtidstro i pandemiens tid

Kronikk: Det går en linje fra Bangalore i India, via Fredheim på Tangen, til Hamar.

Denne kronikken er skrevet av Ida Oleanna Hagen, generalsekretær i FORUT.
Den sto på trykk i Hamar Arbeiderblad.

25. april var jeg invitert til å delta i en panelsamtale om framtidstro under Ingeborgdagene i kulturlåven på Ingeborg Refling Hagens vakre barndomshjem Fredheim.  

Jeg visste at framtidstro for meg mest av alt handler om at hver enkelt av oss opplever at vi har makt over eget liv, at vi kan gjøre de endringene som er viktige for oss, enten de gjelder oss sjøl, våre nærmeste eller verden. 

Men i forberedelsene til mitt innlegg så jeg også at det går en linje fra Bangalore i India, via Fredheim på Tangen, til Hamar – og tilbake til Bangalore, som både gir grunn til håp og litt framtidstro.

De sterke barna i Bangalore

La meg starte med India. De siste dagene har jeg hatt tett kontakt med mine kollegaer i den indiske storbyen Bangalore. India opplever nå sin verste helsekrise noensinne. 

FORUTs partner APSA deler ut mat til de aller fattigste, som mister hele sitt livsgrunnlag når samfunnet stenger ned. Sult er et like stort problem som smitte.

Lederen for organisasjonen APSA heter Lakshapathi og jeg traff ham første gang for over 30 år siden. 

Da, som nå, arbeidet han for barnas rettigheter, blant annet hjemløse barn som levde av å plukke søppel. 

Lakshapathi hadde et viktig budskap til oss i Norge: Barn som overlever på gata, som har tatt det valget å bo og leve der, de er så sterke og de har så mange ressurser, at de kan gjøre hva som helst, bare de får en mulighet og god støtte.

Få setninger har hatt en sterkere føring på livet mitt.

Det ble helt avgjørende for hvilken betydning jeg senere la i begreper som utviklingshjelp og -samarbeid, bistand og solidaritet. 

Det handler dypest sett om å mobilisere endringskraft, på individnivå, i organisasjoner, i lokalsamfunn og land.

Fra Bangalore til Tangen

Så hvordan gir dette framtidstro i pandemiens tid? 

Invitasjonen til å komme til Fredheim, gjorde meg oppmerksom på hvilke forbindelseslinjer arven etter Ingeborg Refling Hagen og hennes sterke engasjement for barn og unge, har til både mine kollegaer i India og til et viktig miljø for våre ungdommer; Hamar barne- og ungdomsteater.

Når jeg leser om Ingeborg Refling Hagens frihetskamp for alle som ikke nådde fram med sin egen stemme, at alle må få tilegne seg kunnskap og utvikle seg som mennesker, så hører jeg Lakshapathis ord igjen. 

Hennes egen beskrivelse av Suttung-arbeidet, om å ta barn og unges kraft og vekst på det dypeste alvor, det er som å høre mine kollegaer i India. 

Og å høre andre suttunger snakke om hvordan ungdommen flokket seg rundt henne, er som en beskrivelse av hverdagen på APSAs senter for gatebarn i Bangalore. 

Der Ingeborg brukte litteraturen, bruker mine kollegaer retten til beskyttelse, mat og skolegang og lek – og barns mulighet til å bruke sine enorme ressurser og endringskraft.

Framtidstroen ligger nettopp her: at vi hele tiden ser etter, og har oppmerksomhet på, de ressursene som bor i hver enkelt av oss – selv når det er som mørkest. Eller som Ingeborg sa det: «Livet svikter ikke livet.»

Fra Tangen til Hamar – og tilbake til India

Dette miljøet har de siste ti årene hatt en sentral plass i livet til vår sønn gjennom Hamar barne- og ungdomsteater. Arven fra Ingeborg er så til de grader til stede her. 

I møte med klassiske og moderne tekster utfolder ungdommene seg på scenen og blir sett, møtt og løftet av dyktige kulturarbeidere som tar både kunsten og de unge på det dypeste alvor. Skulle det butte med framtidstro en dag, så anbefaler jeg å gå og se en forestilling. 

Det er konsentrert endringskraft og framtidstro. Og for oss som er direkte berørt; det har gitt våre barn en arena for å la sin stemme bli hørt. Jeg er dem evig takknemlig.

Og her sluttes sirkelen. I februar 2020, rett før pandemien – reiste Petter, som min sønn heter, og jeg til India. 

Vi besøkte mitt forbilde og nå kollega Lakshapathi i Bangalore, som med samme energi fremdeles arbeider for å gi barn og unge endringskraft og muligheter. 

Petters møte med ungdommene, som nå bor og utdanner seg på APSAs senter, ga håp og framtidstro for oss begge. Det var godt å ha med seg inn i resten av 2020.

Nå er vi dypt bekymret for våre venner i Bangalore, men vet også det bor uendelig med styrke i oss mennesker. Ingeborg ville nok vært enig i det.