Nepal er inspirerende!

I oktober i år var overlege Marianne Østevik Skaug ved BUP Gjøvik (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) med på FORUTs studietur til Nepal. Hun er full av lovord etter møtet med satsingen på et psykisk helsetilbud for barn og unge i landet.  

På forsidebildet til denne artikkelen er Marianne avbildet sammen med Bhagawati Shrestra, som er leder for krise- og omsorgssenteret Balika Peace Home i Nepal.

– Dette er virkelig et imponerende arbeid som vi i Norge kan lære av, sa Marianne på et fagseminar som BUP Gjøvik, FORUT og nettverksorganisasjonen Forum for utvikling og miljø inviterte til på Gjøvik onsdag 15.november. 

Utviklingssamarbeid i praksis

Generalsekretær Ida Oleanna Hagen ønsket 30 tilhørere velkommen til seminaret, og la vekt på inspirasjonen som ligger i at fagpersoner som Marianne bruker egen tid og egne penger på en slik reise og erfaring fra Nepal.

– I 2015 fantes det knapt noe psykisk helsetilbud for barn og unge i Nepal.  

– Det FORUT og våre samarbeidspartnere nå får til i Nepal har blitt mye større enn hva vi håpet på i 2015, og vi ser fram til at du deler dine erfaringer i møtet med dette arbeidet, avsluttet Ida. 

– Imponerende!

Marianne Østevik Skaug gikk rett på sak i sitt foredrag, og ville først ha forsamlingen med på sine tre hovedpoenger og erfaringer.

– For det første må vi glemme «giverrollen» i slike forbindelser, og heller tenke på hva vi kan få til sammen av viktig utviklingsarbeid som kan komme alle parter til gode.

For det andre er jeg slått av hvor mye som er likt mellom Nepal og Norge, understreket Marianne. -For det tredje vil jeg si at nesten alt jeg hørte om og erfarte i Nepal er overførbart til de pasientene jeg møter ved BUP Gjøvik.  

– Det jeg har sett i Nepal er ganske enkelt imponerende, understreket Marianne i sin innledning. Hun delte også en interessant observasjon rundt løshunder hun møtte i Katmandu, og det kommer vi tilbake til. 

Stort land – store utfordringer

Nepal er et fjelland med litt over 30 millioner innbyggere, 42% av befolkningen er under 18 år. FORUT har siden 2015 bidratt til byggingen av en barnepsykiatrisk klinikk i Katmandu, og i 2023 passerer denne klinikken 12.000 konsultasjoner.

Oppbyggingen av klinikken har gått relativt raskt, fra at landet hadde èn barnepsykiater til at klinikken i Katmandu nå har et kollegium av flere barne- og ungdomspsykiatere, psykologer og andre fagpersoner.

– FORUT har grunn til å være fornøyd med omfanget og utviklingen av dette arbeidet. Samtidig vet vi at mellom 10% og 15% av de unge i Nepal har lettere eller mer alvorlige psykiske lidelser, fortalte Marianne. Dette betyr at minst 1,3 millioner barn og unge i Nepal har behov for et hjelpetilbud som vi ser ved den nye barnepsykiatriske klinikken ved Kanti Childrens Hospital. Det er viktig å se på utviklingen av dette helsetilbudet som en begynnelse, med store behov og stort potensial for videre vekst og utvikling i Nepal, og med overføringsverdi til andre land. 

Verden er lik og ulik

Tilhørerne på seminaret fikk også se bilder og høre forklaringer om hvordan FORUT har bidratt til finansiering og utvikling i et arbeid som ikke hadde vært mulig uten lokal forankring i Nepal og et stort engasjement fra fagmiljøer og enkeltpersoner i Norge.  

– Jeg så akkurat det samme type vansker i Katmandu som jeg ser hjemme, fortsatte Marianne.  

– Ved klinikken i Katmandu kommer barn og unge som sliter med skolevegring, lærevansker, adferdsvansker, angst, depresjoner, hysteriske reaksjoner, selvskading, ADHD, rusbruk, tvangslidelser, psykoser, schizofreni og reaksjoner etter traumer. 

– Det er slående hvordan vi i det norske hjelpeapparatet ser at spiseforstyrrelser har økt under pandemien, og hvor vi mistenker at noe av dette problemet ble forsterket gjennom brukes av sosiale medier.

– Kolleger i Nepal forteller om akkurat det samme; om bekymringen for økningen i antall unge med spiseforstyrrelser, og hvordan dette kan kobles til hva barn og unge ser, liker og deler i sosiale medier. Slik sett er verden både lik og ulike på samme tid.  

Knapphet på ressurser

Marianne fortalte videre om knappheten på ressurser i et av verdens fattigste land. Om hvordan fordommer og stigmatisering rundt psykisk helse forsterker problemer og lidelser for mange unge i Nepal. Dette er en virkelighet som også utvikler en innovasjonskultur for hvordan man kan skape noe bra ut av de små ressursene som faktisk finnes.  

– Så vil jeg gjerne understreke at jeg har vært på et kort besøk til Nepal, så jeg kan selvsagt ikke gå dypt inn i det økonomiske, sosiale og kulturhistoriske bakgrunnsbildet basert på mine egne erfaringer. Det jeg derimot kan gjøre, er å sammenfatte mine observasjoner med det jeg har lest og etter hvert erfart gjennom dokumentasjon og samtaler med en rekke mennesker i Nepal med mine egne erfaringer, understreket Marianne i sitt foredrag. 

– Det er sett i den sammenhengen at jeg blir inspirert og imponert. Både over pågangsmotet og viljen til å finne løsninger på store samfunnsutfordringer. 

Et bakteppe av hardt arbeid

FORUTs partnerorganisasjon Child Workers in Nepal (CWIN) har i flere tiår levd tett på denne mangelen på ressurser og forståelse for barn og unges rettigheter som seminaret handler om.  

På nittitallet var Nepal preget av lite oppmerksomhet på barns rettigheter. Barnearbeid var mer utbredt, og dette var sårbare barn som i tillegg ble utsatt for overgrep. Etter tiår med mye praktisk feltarbeid og politisk påvirkningsarbeid ser CWIN at innsatsen for barns rettigheter og krav til beskyttelse gir resultater.  

Barna hører til hjemme

I dag er mange former for barnearbeid forbudt i Nepal, og barn kan blant annet ringe 1098 Child Helpline når de er truet av kriser og overgrep. CWIN driver denne hjelpelinjen i Katmandu, og har statistikk som viser at opptil 200 barn om dagen ringer og ber om hjelp og støtte. Mange får veiledning og støtte gjennom telefonsamtaler, noen henvises til andre myndigheter, mens noen får akutt hjelp til å komme ut av kriser. 

– Jeg er veldig imponert over hva de CWIN-ansatte og frivillige får til, sa Marianne til sine tilhørere. -Jeg har møtt mennesker med et enormt engasjement, og som i tillegg må stå i mye treghet fra myndigheter og motstand fra aktører som ikke ønsker innblanding fra en organisasjon som jobber for barnerettigheter og mot barnearbeid.  

Marianne fortalte også om CWINs grunnholdning om at alle barn først og fremst hører hjemme i egne familier og landsbyer.

– Derfor arbeides det målrettet for at barna som får hjelp også hjelpes tilbake dit de kom fra når det er mulig, sa Marianne. CWIN har erfaringstall som viser at 85% av barna de har kontakt med faktisk reiser hjem, ofte med oppfølging til familien over lengre tid. 

Hjelpeapparatet 

I Nepal bidrar FORUT til et bredt register av hjelpetiltak for barn og unge gjennom CWIN. Marianne forklarte og fortalte om både hjelpelinjen, den barnepsykiatriske klinikken i Katmandu og om krise- og omsorgsinstitusjoner som tar imot barna som opplever de mest akutte krisene i eget liv.  

– Vi besøkte Balika Peace Home, en institusjon for jenter i alderen 4-18 år, sier Marianne. -Barna og ungdommene her har erfaringer med ulike typer traumer der mange har vært utsatt for seksuelle overgrep. De møtes med trygghet, rutiner og terapi som bruker kunst, dans, lek og samtaler som viktige virkemidler. Marianne fortalte videre om enkelte tradisjonelle overgrepsformer som avtar, samtidig som barn og unge i Nepal står overfor nye trusler.

– Det er et økende problem med digitale overgrep, noe vi også ser i Norge, forklarte Marianne. 

– The rules, madam

Da Marianne besøkte Balika Peace Home et par mil utenfor Katmandu, bodde det om lag 55 jenter i de hvitkalkede bolighusene inne på eiendommen. Alle med en mørk historie, men samtidig også med et lyst ansikt i møtet med gjester fra Norge.  

– Jeg fikk omvisning av noen av jentene, som stolte og tydelige fortalte om rammer og rutiner på sin måte, fortalte Marianne.

– We have to tell you about the rules for this room, sa jentene, og fortalte om morgenrutiner, lekserutiner, regler for hjelp på kjøkkenet og tider for skolearbeid, lek og bruk av TV.

– Dette var jenter som ble møtt med respekt og som regelmessig fikk muligheter for medbestemmelse, og jeg tror det er mye av grunnen til at jentene trivdes på Balika, fortsatte Marianne.

– Dette er jenter som bak smilene også sliter med mye av det vi vil forvente hos barn utsatt for store traumer; mareritt, dårlig søvn, spiseproblemer, aggresjon, angst, depresjon selvskading, selvmordstanker, psykosesymptomer og ulike konflikter innad i jentegruppa. Jeg ble imponert over forståelsen de ansatte hadde for bakgrunnen for vanskene, og hvordan de stod i dette til jentene fikk det bedre, understreket Marianne til sine tilhørere på Gjøvik-seminaret. 

Nå er det guttas tur

De som var til stede på seminaret fikk også høre at mange års innsats for jenter nå danner et grunnlag for mer hjelpeinnsats for gutter. CWIN driver blant annet et krise- og omsorgssenter for gutter noen få kilometer fra Balika Peace Home, i dag med plass for 15 gutter.

– Dette er en institusjon som gjør mye godt for de som er der, men som også er preget av dårlige fasiliteter og for lav kapasitet.  

Marianne er tydelig på at også gutter opplever utnyttelse og overgrep i stor skala i Nepal, og at det er behov for styrking av tilbudet til denne gruppen.

– Jeg håper virkelig CWIN og FORUT får til en mer målrettet innsats overfor denne gruppen, sammen med gode bidragsytere og faddere i Norge. 

Veier videre

I sin avslutning var Marianne opptatt av det som gjenstår av oppbygging av et psykisk helsetilbud for de yngste i Nepal.

– Dr Arun og hans faglige team på den barnepsykiatriske klinikken i Katmandu viser en fantastisk evne til kombinasjon av daglige utfordringer og oppmerksomhet på videre utbygging av et hjelpetilbud, kunne Marianne fortelle.

– Vi ser det blant annet ved at ansatte fra klinikken rykker ut til området som ble hardest rammet av det dødelige jordskjelvet for noen uker siden, og vi ser det i oppbyggingen av opplæringsprogrammer for ansatte i skolene og på lokale helsestasjoner, og gjennom opprettelsen av foreldretreningsgrupper og telemedisinske tilbud. 

Marianne er full av inntrykk etter besøket i Nepal, og av tanker om veier videre.

– Vi ser det samme i Nepal og Norge; at det aldri blir nok fagfolk og ressurser inn i det psykiske helsetilbudet slik det er i dag. Da må vi i større grad se på hvordan vi gir dette helsetilbudet i dag, og hvordan vi med nye arbeidsmetoder og tilnærminger kan hjelpe flere som trenger et lavterskel tilbud og god veiledning for å unngå forverring. 

Løshundene

Vi avslutter med Mariannes betraktninger om alle løshundene som springer rundt i Katmandu. Det er som regel snakk om fredelige firbeinte, som Marianne aldri oppfattet som aggressive eller truende. -Jeg har sett slike hunder i andre storbyer, der jeg er rådet til å ha noen steiner i lomma som jeg kan kaste dersom løshundene skulle bli for nærgående. Dette gjør løshundene mer aggressive, og man kommer inn i en ond sirkel.  

Men dette opplevde jeg aldri på mine vandringer i Katmandus gater. -Det jeg derimot så, var like fredelige og tålmodige mennesker som med små gester og matbiter var vennlige mot disse løshundene, fortalte Marianne med et smil.  

– Jeg skal selvsagt ikke trekke dette for langt, men det ga meg noen refleksjoner om hvordan mennesker tenker og handler, og hvordan det kan bidra til å prege omgivelsene.

– Det ligger et håp i det, tenker jeg. Et håp om at gode krefter i alle kan bidra til stadige forbedringer, også for barna og ungdommene i Nepal. 

Takk!

Seminarets ordstyrer var Lars Lien, lege og spesialisert innenfor samfunnsmedisin og psykiatri. Han har selv erfaring fra reiser og oppdrag i Nepal, og var takknemlig for oppdatert og god deling av ny kunnskap og nye erfaringer.

– Dette er så krevende og så viktig, så takk til alle gode krefter som arbeider rundt dette helsetemaet, sa han, før han åpnet for spørsmål og kommentarer fra tilhørerne.

Les om Jasime Ma i Nepal, som avla sin doktorgradsavhandling i Tromsø i januar 2023.

Bli med på innsatsen, bli med som FORUT-fadder!